Kaisa med hjertet i hånden

Av Aleksander Nordahl (adopsjonshjem)

Å miste en hund er å miste en venn, nær familie. Å miste noe kjent. Å miste noe av livet. Da Knerten forlot oss etter 13,5 år, var sorgen bunnløs. Familien var ikke den samme.

Men nå skulle vi leve livet, sa vi til hverandre. Barna hadde flyttet ut. Vi skulle treffes etter jobb, gå på restaurant, på konsert, og ikke stresse hjem til en firbeint.

I stedet ble det lange dager på jobb. «Bare gjøre én ting til» før vi satte kursen hjemover.

Livet uten hund ble ikke frihet. Det ble lengre dager og mer ufrihet på jobbens premisser.

I jula satt vi og fulgte med på FOD-gården. Henriette hadde jobbet der som student den gangen savnet etter hund var for stort i studentlivet.

Men vi skulle aldri ha hund igjen. Skulle aldri mer kjenne på den sorgen og smerten.

«Ikke tenk på at dere ikke orker savnet og det å miste en hund til,» sa Solveig, venninne og veterinær.

«Tenk heller at det er en hund der ute som fortjener å ha det bra hos dere.»

Så dukket hun opp, Frida – som hun ble kalt på FOD. Kvikk, gæren, aktiv og ganske stressa.

Hun kom til oss i januar. 

Heldigvis var og er hun helt diametralt motsatt av Knerten.

Takk for det. Det gjør alt lettere.

Hun hadde mistet mennesket sitt. Tolv måneder alene på kennel før hun kom til FOD. Det ble totalt 13 måneder – alene. Uten et skikkelig hjem.

Hun sjarmerte alle på FOD. Det forstod vi fort da vi hentet henne. Bilen var full av leker, ting og tang. Det var “litt mye stæsj”. Men det var kjærlighet.

Så ble hun en av oss. Livet vårt sammen begynte med svulster, operasjoner, usikkerhet og nye mennesker. Det var utrygghet og mer stress.

Så begynte vi å kalle henne Kaisa. Det var det hun het i sitt forrige liv.

Blikket ble skarpt. Ørene opp. Halen logret. Selvfølgelig skulle du hete Kaisa igjen.

Så ble det operasjon. Du kjente oss ikke.

Skjerm rundt halsen, nytt hjem, nye mennesker. Du visste ikke om du skulle få bli her.

Du visste ikke at du endelig var kommet hjem. Visste ikke at du slapp å bli sendt til nok et nytt sted.

Du stresset og stresset.

Da vi satte deg i bilen for å besøke veterinæren, hylte du.

Var det sorg?

Du forstod ikke at du ikke skulle sendes videre. Du forstod ikke at du var kommet hjem. Hjerteskjærende var det.

Det har tatt sin tid. Men nå er du hjemme. For alltid. Du vet du er hjemme.

Nå kan du være klin gæren og hoppe høyt. Du kan tøyse, og slenge beinet på middagsbordet. Du kan trygt stå der og se på oss, og be om nok en tur. Igjen og igjen.

Vi har kjøpt piggsko, Gore-Tex-sko, vandrestaver og magebelte. Vi har løpt på oss betennelse i knærne og stive lårmuskler.

Men dæven for en fin form vi har kommet i, og så mye overskudd vi har fått.

Du kunne kanskje ha ventet en time ekstra om morgenen, før du åpner soveromsdøren vår på egen hånd og hopper entusiastisk inn. Men det gjør ikke noe. Du har hjertene våre. Og det ser ut som du vet det.

Du har kommet hjem, Kaisa ❤️

Tusen takk til adopsjonshjemmet for denne rørende teksten – det er vel ingen tvil om at Kaisa har kommet HJEM 😍 Vi setter stor pris på at dere vil dele dette med oss, samt flotte bilder av Kaisa: